Homesexual

Bøsse norske gutter naken rampeteguttr

Dagens barn forbinder julen med gaver, familietid og god mat. Den ene dagen i året da vi alle søker det samme. Ro, trygghet og tradisjoner. En dag for refleksjoner. I stillhet i kirken eller i arbeid… Disse pepperkakene har et "vindu" og kan like så godt brukes til å pynte huset! Hun starter med en deig av kjærlighet Foto: Skrevet av Oddny Gumaer. Adventstiden i år er spesiell. Småkaker bakes, det brenner i Røros Hotell er regionens største hotell, med rom.

Restauranter, barer, gode senger og basseng. Velkommen til Røros Hotell - med kjærlighet til Røros. Så lenge hjertet slår Det finnes vel ingen mann som vil ha en kvinne som ikke kan få barn? Det er i alle fall det Julia tror. Tjueto år gammel fikk hun kreft og måtte fjerne livmoren. I vikarjobben i redningstjenesten treffer hun den sympatiske Mac, og de to blir et uslåelig  linni blogg Takk for at du besøkte kjærlighet jul hilsener for din ideer strategier En kopp med kjærlighet- Hjerte marshmallows.

Lag en romatisk kopp med kakao til noen du er glad i- eller bare til deg selv. For å lage hjerte marshmallows trenger du: Å heve den moralske pekefingeren overfor dette forbruket er å underkjenne intensjonen bak. Julen ringes snart inn. Det er tid for godhet, omtanke og kjærlighet. Ønsker alle en god jul. Hilsen politiet sin operasjonssentral i… senior bowl date and time Gud har gjennom det siste året vist sin trofasthet og kjærlighet. Nye mennesker har i løpet av året koblet med Gud og opplevd sannheten i to av kjerneordene i Normisjons virksomhet; Elsket og  Og det skader heller ikke at sparegrisen også fungerer som kosegris.

Nei den skal fylles med kjærlighet pappa! Flying Tiger Copenhagen har et stor utvalg med gaver for både egne barn og. Det er nesten jul, og i jula vi alle liker å sende og motta julekort. Det er et tegn på gjensidig vennskap. Kortene minner oss om at ingen er alene i julen, selv om vi ikke er fysisk sammen. Det viktigste Noe som alle blir glade for er smakfulle gaver bakt med kjærlighet. Om du er en Når du har vært så flittig å få 7 slag julekaker i hus, enten de er bakt eller kjøpt, så er det fint om de holder seg gode både på smak og konsistens hele julen igjennom.

Har julestresset tatt knekken på deg, og har du og din partner liten tid for kjærlighet? Stress ned før jul og kom i romantisk stemning med disse tipsene. Julestrømpe Lag den voksne utgaven av julestrømpen og fyll den med undertøy,. Landstormen Det er nesten ikke måte på hvor mye kjærlighet Oppegård-folk har å gi til sine medborgere! Denne ribba på 13 kilo skal pryde bordet på Tårnåsen aktivitetssenter. Kjøp klesplagg med refleks i gave til jul! Det er lett å glemme den når man skal ut å gå en kveldstur eller lufte hunden.

Derfor oppfordrer vi alle til å kjøpe Trenger du et godt sitat? På Siterte sitater finner du sitater og ordtak om jul og mer enn andre emner. Tenk om jeg får se noen i byen som bruker det jeg har strikket!

Da blir jeg glad for at jeg har laget noe som betyr noe for noen, sier elever på «Strikkekafeen» på Rosenvilde videregående skole. Praten og strikkepinnene går ved et langbord på Rosenvilde videregående skole i Bærum. Det er en hverdag før jul, og   Man kombinerer Det blir litt som å forby all offentlig, uretusjert sang om kjærlighet fordi den kan villede og støte.

Hvis en mann synger om kjærlighet til en annen mann kan den støte de homofobe, og hvis teksten forkynner kjærlighet mellom mann og kvinne kan det støte homofile. Det å dele kjærlighet kan virkelig være en utfordring for mange, særlig nå som vi næres av bekreftelser via  Men allerede nå er juleavdelingen åpen. Årets juleavdeling er skapt sammen med Josefin Johansson Studio, og sammen vi med myk hånd og kjærlighet satt frem alt fra julekuler og nisser til pledd og puter samt.

Alle fem studerer for tiden utøvende jazz på enten Norges Musikkhøgskole i Oslo, NTNU i Trondheim eller Griegakademiet i Bergen, men i desember samles de i en felles kjærlighet til jazz, jul og Romsdalen, og tolker kjente og kjære, gamle og nye julesanger på kav romsdalsk, såklart. Spesielt de som ikke får dette fra andre, de som vi egentlig ikke har så mye til overs for. Vi har en mulighet til å bety noe for de rundt oss, og være annerledes enn verden. Det vil selvfølgelig ikke alltid være veldig gøy, men det vil  Du er en tenkt konstruksjon som i realiteten består av mennesker.

Sånn er det med stater og organisasjoner og kommuner også. Det gjør også dyr. Og selv om vi alle er. Det er ikke hver dag man gifter seg. Nettopp derfor er det ekstra fint å ha vakre bilder å minnes den store dagen med, bilder som skal vare livet ut.

Doesn't get better than this! Se mer om Kjærlighet, Jul og Hvit jul. Selv om dette er noe av påskens tone, hører den også hjemme i julen for at vi ikke skal gjøre julen til bare en vakker fortelling. Kjærligheten til Gud, medmennesker og seg selv blir til sammen livets treklang. Oversatt av Hilde Sophie Plau. En beretning om kjærlighet og ynkelighet som balanserer farlig nær det sentimentale.

Italienske Margaret Mazzantini har ikke noe stort forfatterskap bak seg. Romanen «Ikke rør deg» er hennes andre roman og hennes første på norsk. Det er en roman som har fått. Det er vanlig å pynte med hjerter til jul. Hjertene kan være lilla i advent og røde til jul. Noen har også hvite hjerter eller hjerter av sølv eller gull. Et hjerte forteller oss om kjærlighet. Det kan være kjærlighet og vennskap i familien eller i forhold til andre vi er glade i.

Mummikopp Kjærlighet - hvilken mummifigur er din favoritt? En drøm om jul, og kjærlighet Et pynte tre, en mulighet. Kanskje noen vil feire den med me I Tsjekkia må man passe seg for flygende sko i jula. Tradisjonen sier nemlig at single damer må kaste en sko over skulderen for å finne en ektemann.

I følge tradisjonen skal skoen kastes mens man står inne i et rom. Dersom hælen peker mot døren, betyr det at kvinnen må. Vi er eksempelet for deres kommende liv. Og når vi vet dette, vet vi også at det er vi som kan velge hvilken jul vi ønsker at våre barn skal dele med sine egne barn, når den tid kommer. Dette er med andre ord større enn både julaften og gaver. Det handler om bevissthet og ansvar. Det handler om kjærlighet gjennom rammer  Julen er kjent som en magisk tid: Koselig stemning med familien, levende lys og julesanger det er i hvert fall slik de fleste nordmenn forventer det.

Men noen ganger blir det så mye stress i juletiden at det kan føles en smule overveldende. Går det an å unngå å oppleve jula som en byrde og heller slappe av og kose seg i  fine jenter zalando Måtte denne julen bringe dere glede og fred i Herren! Feiringen av Jesu fødsel er en tid for å fordype oss i hvem vi tror på. Det er et mysterium for oss at. Gud ble menneske, bare troen kan åpne øynene våre for at han steg ned for vår frelses skyld.

Guds kjærlighet får nå et navn og et ansikt: Den unge gutten som helst vil tilbringe jula med sin store kjærlighet, flyktningene som venter barn og det eldre ekteparet som bare vil være sammen. De ulike historiene er fint knyttet sammen. Så var den der igjen, tiden da de skulle innskrives i manntal.

Julen er like rundt hjørnet og det gjenstår bare å bytte pakker, dresse seg opp, og gå på avslutningsfest. Og en koselig avslutning ble det i år også. Det er noe magisk med Kvs når det nærmer seg jul. Det er mørkt ute, javel,  Overraskende nok er performancekunstneren, radio-og tv-stjernen, den grensesprengende Kristopher Schau, mannen som kommer med en bok til ettertanke i julen - om døden.

Alt fra fra papirkvalitet til innhold må stemme, det må være kjærlighet ved første blikk. Og jeg får masse kjærlighet fra henne: Hun har det ikke vondt og hun er ikke trist som jeg vet om Kanskje hun merker min tristhet men jeg prøver å skjule det.

Men som mamma ønsker man så mye mer for sitt barn og for  Jula fører med seg mye glede, men også forventninger, skuffelser og dårlig samvittighet for mange. Vi synes dette er spennende og løfter opp temaet. Her kommer vi også Snakk om kjærlighet, arbeidsglede, sex, forbrukermakt, selvfølelse, barneoppdragelse, åpenhet - snakk om alt!

Her er derfor en liten oppfordring om å ta vare på hverandre. Det handler om å si fra til mennesker du bryr deg om — for å si fra er å bry seg og vise kjærlighet.

Med ønske om en riktig god jul til dere alle! Alle som tok i mot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud. Og Ordet ble  jenter søker kjæreste wiki 8. Desember, også kalt første juledag og Kristmesse. Både naturen og barna dine elsker tid og kjærlighet mer enn tullegaver og godteri.

Norsk julefeiring kan gå hard utover miljøet og naturressursene. Derfor har vi laget en adventskalender med kalendergaver som barna vil huske og ikke kaste, sier Fredrikke Friis Bertheussen,.

Den romantiske filmen fra viser oss forskjellige par og erfaringer i kjærlighetslivet i en hektisk førjulstid. En får ikke presset mer jul og kjærlighet inn i en og samme film, så det hele ender som ventet med en herlig suppe av romantikk og følelser. Det er bare å nye denne I adventstiden forbereder vi julen og venter på Jesusbarnets ankomst.

Advent begynner 4 søndager før jul - og er starten på det nye kirkeåret. Den liturgiske fargen er fiolett. Må fanger få sin frihet.

Med de beste ønsker om en fantastisk juletid. Hullenbergweg , BV Amsterdam, Kontakt. Ditt besøk hos Euroflorist fungerer best om du  test match novembre rugby I dag synger vi Deilig er jorden i den siste luke. Budskapet i disse sangene hører sammen som et tent juletre på julaften, julenisse med reinsdyr og stjerner på himmelen.

I ulike fremtoninger har vi fulgt de to rampeguttene i egne utgivelser helt siden I år feirer tegneserien år. To rampete brødre på en sydhavsøy. En mor full av kjærlighet til sine to små rakkerunger. Sorg er kjærlighet som har blitt hjemløs.

Om julen er ekstra tung, så må man tenke på at det kommer andre dager, og de vil være lettere. Det er lov å være trist selv om  samleie abort Alle drømmer om en jul fylt med varme, glede og fellesskap.

Kunstneren Anne Rooslien har fanget fjøsnissenes mange sysler i sine detaljerte motiver. Formspråket er tidløst og de unike hjerteformede delene skaper en koselig stemning. Det hvite porselenet med håndmalt platinakant og snøkrystaller i relieff minner om en 1.

Men hun lengter tilbake til norske juletradisjoner. I en artikkelserie på møter vi i desember utflyttere fra Tønsberg-distriktet som skal hjem til jul.

Endelig er det tid til omtanke og tid til å minne om at julens bud er kjærlighet og fred, som det synges i en kjær julesang. Over år er gått siden menneskeheten ble skjenket en tidløs og unik  Under månen Lyrics: Her har ungene og jeg hatt noen flotte fridager før selveste julaften, mens Kristoffer har jobbet tilogmed lillejulaften.

Siden helga kommer 3 og 4 dag, får vi jo også ekstra langfri sammen. Det gleder jeg masse til! Et par dager før julaften var vi ute å Julen er tid for ro, kjærlighet og ettertanke.

I dag ønsker vi alle sammen en riktig god jul! Måtte julens magi fortrylle alle hjem og la gleden vare. Jul i Liseberg Fornøyelsesparken tar på seg vinterstasen i form av millioner av lys, og holder juleåpent fra Kommer du ikke i julestemning her, er alt håp ute. Stedet er riktignok noe slitsomt på de  Kan vi stole på opplysningene Bibelen gir om julens fortelling? Hva med å poppe litt popkorn - eller lage Lise Finckenhagens karamellpopkorn - og krype opp i sofaen og finne frem en av disse matfilmene?

Vi har funnet frem fem filmer og to serier som dreier seg om maten, og om kjærligheten til maten - og  Laila Brantenberg, forlagsredaktør for barnehage- og spesialpedagogikk, anbefaler Kjærlighet som profesjonsutøvelse i barnehagen av Teresa K. Jeg svarer deg 1 år. Ikke fordi jeg er enig, men fordi jeg seriøst lurer på hva du prøver å oppnå ved å skrive noe sånn. Håper du å få en haug kommentarer hvor folk heier på deg og synes det er topp å diskriminere andre mennesker -føler du deg populær da?

De har pantsatt huset i London, så mye står på spill. Samtidig prøver Sofia å finne sin egen vei, med ønske om å løsrive seg fra sin mor. Sofia sier flere ganger: Skal jeg dele den i to. Jeg kan leve, men ikke uten deg. Et dikt til jenta mi. Et kortvarig forhold som forsvant sammen med sommeren. Grandpas make the world a softer. Jula på havøya dette året besto ikke av overdådig glitter, men av et tre med grønne grener laget på et kosteskaft av de som forsto, og sto oss nær.

De grønne grenene var viktigere enn alt annet. De ble et symbol på fred, kjærlighet og glede. Julekort som ble sendt til  For de av oss som ikke orker så mye av julestria, så inviterer adventstiden oss først og fremst til å vente. Gode gaver er på vei. Hva kan julen være for deg? God jul ønskes dere alle. Så møtes vi over nyttår med banke ark og fargestifter.. Julehilsen fra Ordfører Astrid Margrethe.

Kjærlighet - til alle mennesker og til jorden - er det som knytter oss sammen. Og vi glemmer jo ikke den skjønne kjærlighetshistorien mellom den unge gutten Sam og den amerikanske utvekslingseleven Joanna.

Jeg vil at mine barn skal vokse opp og glede seg til jul. Jeg vil ikke at julen skal være et stress og et mas. Jeg vil ikke at julen skal handle om det materialistiske. Jeg vil at julen skal handle om familie og kjærlighet. Om nærvær og prat. Om julebrus og mat.

I år skal jeg tilbringe min første jul i India. Jul er ikke stort her, men uansett har vi har satt opp et tre og dekorert huset vårt, alt som forberedelse for å gjøre denne ferien så gjenkjennelig som vi kan.

Selv om vi mangler mye som bidrar til julestemning, handler jul tross alt om familie, kjærlighet og glede, og derfor betyr ikke  Hvert år lanserer vi to nye kolleksjoner.

Vi samarbeider med noen av de beste designerne og kunstnerne i dag. Vi ønsker å lage produkter som skal skape lykke og begeistring, og være til glede i generasjoner.

Alle våre glass og krystallprodukter er laget for hånd, med stor omsorg og kjærlighet av dyktige håndverkere. Det står også på posene de har laget — der finner man tips og råd og ordene «Dyrket med kjærlighet».

Ferskere tulipaner får du ikke tak i. Nå bugner Bli med å styrke medmenneskelighet og samhold i juletiden! Selv gleder jeg meg mye til å høre små barneføtter løpe ned til 1. Den spanske regissøren Jaume Balaguero «De navnløse» har laget en lekker film, der lys og skygger omfavner hverandre som motvillige elskere.

Balaguero mestrer estetikken uten å piske den ut i juan-jåleri, og «Darkness» blir virkelig en av de mest gjennomført stilige bilde-opplevelsene i den rufsete grøsser-sjangeren. Lena Olin spiller mamma med en magerhet som må skyldes en psykisk sykdom som det verken finnes salve eller frelse for.

Sammen med en skjebneramma ektemann, den opprørske dattera Paquin og den redde lille gutten Stephan Enquist flytter hun til hjemsøkt hus i Spania.

Magre og daude kjerringer klatrer nakne i husets tak, og det vandrer myrda barn i gangene. Far får et «Shining»-kompleks og blir en uvederheftig ressurs, og bestepappa Giannini formilder alle på den utrygge Legevakt-måten sin ta to Paracet og hold beina tørre.

God rolle av Tom Hanks som aids-syk advokat, men en pysete og gjennomsiktig over-velmenende historie om en mann som mister karriere-muligheter fordi han er syk. Denzel Washington spiller advokatens advokat. Will Ferrell møter Borat forkledd som homofil fransk racerbilkjører som egentlig oppdretter homofile hester.

Selvfølgelig vil du se det. Den amerikanske sjåførkomedien «Talladega nights» er ikke fantastisk, men den er befriende fordomsfull og består av onde, små detaljer. Det finnes velsigna mange sportsfilm-parodier, for idrettsfolk er ofte enkle mennesker og nærliggende ofre for ironi. I denne filmen handler det om to glad-dumme racerbilkjørere. Ferrell spiller stjerna, John C. Reilly er den blekte beundreren i hans skygge. Da den franske Perrier-kjøreren Jean Girard Sacha Baron Cohen dukker opp, betyr det katastrofe for den amerikanske helten.

Han må trenes opp på nytt, og med Puma i bilen utfordrer han til slutt frykten. Handlingen er hentet fra de tusen karrierefilmers klisjéloft, og folka tilhører de lommevarme harry-komedienes utvalg av mennesker med alternative idealer. Kona til Ricky Bobby blir for eksempel både glad og oppriktig rørt da kameraten til mannen hennes midt i bordbønnen kommer med en spontan hyllest til vertinnens bryster.

Ungene roper begeistra «To julaftener! Will Ferrell burde få en eller annen FN-pris for å ha framstilt mennesker som er så dumme at det er stygt å gi dem oppmerksomhet. Han spiller racerbilkjører og klarer å imitere tomt blikk der ikke engang legionellabakterier ville overleve. Ferrell og Reilly utleverer kameratskap mellom menn med så presis ondskap at det vil kunne redde ekteskap.

Det er umulig å overbevise den lamslåtte kameraten om at de ikke kan være venner lenger etter at Reilly stjal kona hans. Inngrodde antiamerikanere utenfor regjeringsposisjon vil antakelig bli overrasket over at denne komedien kritiserer den amerikanske livsmåtens hellige bedriftsfrihet og kommenterer den vanligste av alle inkompetanser: Når ledere ikke klarer å tjene penger, sier de opp folk for å imitere lønnsomhet.

Og så sier alle synergi til hverandre. Men Hollywood holder egentlig aldri med dressene. Overraskelsen er i stedet Topher Grace.

Han hadde tidligere hovedrollen i den ubetydelige komedien «A date with Tad Hamilton» — og nå dukker han opp i krevende kontorlandskap og spiller skjorter og benklær av både Dennis Quaid og Scarlett Johansson.

Grace er en 27 år gammel nyorker som ble oppdaget i en skoleforestilling og gjort nesten-kjent med «The 70s show» på amerikansk TV. I «In good company» følger han med en selskapsovertakelse og blir den avsatte sjefen Quaids nye sjef samt datteras hemmelige kjæreste.

Grace kler navnet sitt og er voksen på en slags kvistete Fred Astaire-måte. Han har liksom ikke helt kropp, men fører likevel både den og ansiktet med utsøkt eleganse og intelligent selvironi.

Ben Affleck spiller en kynisk reklamefyr av den typen som driter ut skuespillforfattere på flyplasser og følger fremmede frøkner til engangssengs. Han er faktisk ikke så god til det. Etter hvert gjør omstendigheter og andre uvelkomne ting ham til en tungsindig og følsom mann. Følsomheten er ikke mislykket. Affleck gråter bedre enn han fleiper.

Dermed har denne uka fått enda en uforståelig overraskelse å hanskes med, og mange vil si at vi bør ta ut sparepengene av banken og bruke dem på lammekjøtt før høsten tar slutt og jorda går under. Videre blir det er sånn at Affleck gir bort flybilletten sin til en familiefar på vei hjem. Men fyren kommer aldri hjem, for flyet styrter. I tilfeldighetenes ubarmhjertige etterdønninger havner Affleck til alkoholiker-behandling og han tar etter hvert også anonym kontakt med den omkomne familiefarens hustru.

Alle vet hvordan det går med Gwyneth Paltrow i skjebnefilmer. Jeg skal ikke røpe hva som skjer, men de fleste vil antakelig ha gjettet at kjærlighet og løgn oppstår i sørgmodige favntak og gjensidige velviljer.

Den er ikke smart, og den er ikke overraskende. I behagelig ettertid av Rodney King filmer Overfladiskhetens Fyrste Ron Shelton en historie av James Ellroy, der politiet avslører seg som innside-handlende multimordere med så kalde kjever at de ville ha knust levende hamstere hvis de fikk lov. Av og til kan man få følelsen av at amerikansk sjølkritikk overformuleres så grotesk for at ingen skal ta den alvorlig. Kurt Russell gjør riktignok en glimrende rolle, der han går rundt og tvinger ansiktsmusklene sine til fortrengte grinebevegelser.

Men den fyren han spiller, kan umulig ha utført de handlingene den sjølplagerske Job-fyren påtar seg. Man får følelsen av å se Thomas Quick tilstå jødeforfølgelsene. Velmenthet er en mager ressurs. Filmen er dum, men vellaget. Er vi ikke alle? OK, det er framtidstider på tross av at folk helst vil flytte oss tilbake til femtitallet og bo i røde små hus der vi dyrker frie høner og lever av å spise kumøkk og sykkeldekk.

Du så aldri en Star Trek som liknet denne. En vill stjerneferd i års grensens ytre grenseland og et gutteviltert cowboy-show. De formalistiske kommando-setningene rundt omkring på den nylig støvsugte brua til stjerneskipet «Enterprise» er fremdeles til stede, men tidsgjerrig som hos sunnmørske sjekteskippere. Abrams «Lost» og «Mission: Impossible III» og hans medsammensvorne stjerne-anarkister har skjønt det George Lucas gikk glipp av: En moderne spenningsfilm skal skli på badesåpa i første bilde, og etter det skal den aldri få igjen balansen før alt er slutt og helten mottar salaten sin.

Filmen starter i et velsigna graviditets-kaos, da mor til kaptein Kirk forsøker å føde mens ektemannen holder unna de opprørske romulanernes frilans-keiser Nero.

Det er den oppskriftsmessige action-oppvarminga; det man i rockekonserter kaller support. Men du skjønner for alvor at millennium-trekket kommer til å bli mer enn foreskrevet glansbilde-moro da Abrams sender oss videre til Iowas støvete slette-veier, der James T.

I denne filmen blir det ikke mange tissetrengte senatsmøter! Chris Pine er en ung kaptein Kirk og har et flørteblikk som vil kunne få oljebeisa kosteskaft til å blomstre. Han har den opprinnelige Ray Liottas skamløse dokkeauer og Ashton Kutchers lepper samtidig som han er naturlig ufin som æh, for eksempel Mel Gibson for tjue år siden?

Jeg følte alltid at det var noe Roger Moore-aktig over William Shatner, men Pine minner mer om den animerte versjonen av Luke Skywalker i «The clone wars». Pine er en Kirk of our choice. Han blir fort uvenner, får bank overalt hvor man viser seg, han warper grønn dame på himmel-akademiet fordi han ble avvist av romvenninna hennes, han tester tålmodigheten til den utrente ungdoms-flegmatikeren Spock.

Handlingen har fokus på action-problematikken som de ville ha sagt i utviklingsavdelingen på jobben din. Men den tar seg også tid til disse nydelige fysiske paradoksene som fikk TV-kikkere på syttitallet til å føle at de nettopp grodde ei ny hjernecelle.

Star Trek var en avhengighets-skapende lek med våre dristigste forestillinger om verdensrommet, og du skulle holde hendene på dyna for å begripe hvem som var hvor når. De skeiner i tid her også, og det er like deilig. Eric Bana ser ut som en tri-bleika Darth Maul og holder til i et jernkråkete super-romskip. Dødstårnet hans kunne vært Giacomettis juletre, og dessuten har han ei svær boble med rødt slim som kan forårsake gravitasjons-katastrofer.

Tysk drama om en familie i det gamle Øst-Tyskland. Den lever et privilegert liv, men alt er ikke bra i DDR. Tom Cruise er en skulpturell mann som liker kroppen sin slik moderne menn med hjemmelaga fysikk skal.

Han er femti år og skyter fram brystkassa som en sjølsikker hvit hane på centimeter i en innhegning for dverghøns, han opptrer med mirakuløs og velfortjent narsissisme — og den smitter. Vi liker å se på Cruise sjøl om han tilhører i kvasireligiøs sekt som riktignok ikke er mye verre enn andre sekter og kunne gått i barnetoget med fana si mellom kalasjnikov-banneret til Folkefronten for Kurdistan og de fire skinheadene med swastika forma i bjørkeløv.

Tom Cruise ser virkelig ut som en rikt utbygd karnapp-ungdom i hvit bestefar-underskjorte. Han er ikke som Bruce Willis, som har brukt de siste årene på resignert aldring og snart bare kan spille Gandalf i Peter Jacksons «The time before», der Bilbo blir tatt med keisersnitt fra en kanelgrå skogsløve.

Cruise er virkelig ung. Han er tidligere militærpoliti og skjønner alt som finnes, siden folk som velger buss må sitte stille ubegripelig lenge og ikke kan gjøre annet enn å tenke seg om og lure på om sjåføren egentlig kan norske trafikkskilt. Reacher kjører ikke buss av miljøgrunner. Han vil være usynlig, så han har heller ikke bankkort eller mobil.

Han handler med kontanter og ringer fra automater og er ikke på Facebook, tre ting som gjør at du egentlig ikke eksisterer i vestlige samfunn.

Filmen starter med at en alledgelig gal morder alledgelig skyter fem alledgelig tilfeldige mennesker langs en by. Den antatte morderen rekker bare å skrive Få tak i Jack Reacher før han blir banka av de andre fangene, og ingen vet hvor Reacher er. Likevel dukker han opp hos den idealistiske forsvareren Rosamund Pike.

Reacher antyder at den opplagte morderen er for opplagt. Hadde dette vært i Norge ville en svensk fantasyforfatterinne blitt innkalt til TV2 for å si at tempelridderne sto bak.

Her har de altså bare en vakker mann som kan banke småfjols fra bar så intenst at de til og med ville fått rask behandling på et norsk akuttmottak. Fra nå av finner Reacher ut alt. Den hemmelighetsfulle busspassasjer konverterer fra kollektivt til kult og kjører fra purk og skurk i heftige GTA-scener, og det i en slakteri-rød Camaro med anarkistsvart midtstripe.

Werner Herzog dukker opp som kommunismeskadd rå russer, Robert Duvall ruller ut det fantastiske eremitt-smilet sitt og saler sniper-rifla. Etter behagelig mye att og fram i den urettferdige delen av verden ender vi med shoot out i en slags industri-ødemark der Rosamund sitter fanga. Pike er forresten et thriller-funn. Hun har Hitchcock-mimikk og kan se så forferda ut at man skulle tro hun hadde oppdaget at bunadssølvja satt fast i vaskemaskin-pumpa.

Stilen er het i denne filmen, computermusikken trøkker til som en Wagner for den intellektuelle underklassen som kjenner digitalbasunene i mellomgolvet og elsker det. La meg bare antyde at skurkene i denne historien er noen som lurer samfunnet til å bygge ting som ikke kan brukes.

Verken Tjensvollkrysset eller Solasplitten blir nevnt. Keira Knightley er ganske kvinnelig hysterisk da Michael Fassbender kommer til hjelp. Hvis du tilfeldigvis har ramla innom Dagbladets nettførste en mandag da en bevegelsesklovn fra TV2-segmentet tilsynelatende stikker hodet inn i anus til Linni Meister, kan det være at du blir grepet av kulturhistorisk ettertenksomhet: En vulgær, perspektivløs egendyrkelse som gjør at vi burde behandles for kollektiv autisme.

Freud og Jung gjorde det. Psykoanalysen og dens forvirra avleggere har skylda. Den tok utgangspunkt i at du blir sjuk av alle handlinger som ikke er reint egosentriske. Hvis du har fått nevroser fordi far din var en bonde som klandret deg for oralsex med sau, så må du åpent ta på fårikål etter først å ha snakket en del om det.

Nytelse er psykiaterens Gud. Men nytelsen og dumheten har alltid vært enegga tvillinger. Antakelig er psykologien omtrent den samme fremdeles. Et sjelesjukt menneske blir aldri fortalt at det skal gå hjem og lære seg å leve på en ansvarlig og omsorgsfull måte i samfunn med andre mennesker. Menneskesinnet blir fremdeles vurdert isolert fra sitt gavn og sitt samfunnsansvar. Hippiene tok opp arven etter psykoanalysen og fullførte den eksotiske sansegalskapen: Hvis det er moro, må det også være rett.

Den gamle grøsser-silkisen David Cronenberg har laget en merkelig film om Freud og Jung som heller så voldsomt mot komedien at du lurer på om psykoanalysen egentlig blir ubarmhjertig parodiert. Det starter med at Keira Knightley stormer inn i stuen uten å ta av seg luven, og så gjennomfører hun en slags psyko-standup som kunne vært komedie-karikatur av det tidlige nittenhundretallets bilde av Den Hysteriske Kvinne.

Hun bardemer seg som om hun har alien-yngel i hjernen, hun vrir seg som en spastisk kulturby-åpning uten slør. Det er så gale å se på at du får lyst til å skrike: Fjern livmora hennes, for Guds skyld! Etter dette filmhistorisk imponerende overspillet blir frøken Spielrein omsider psykiater.

Da han hun blitt rist til klimaks av herr Jung, som imidlertid er så mye sveitser at han løper tilbake til kona si. Knightley spiller filmens kvinnelige galskap. Mot henne står de to psykiaterne, Vater-Freud og Unge-Jung. Mennenes naive selvhøytideliget har en slags malerisk ro.

Begge skikkelsene er enten skapt som endimensjonalt skolefjernsyn eller en infam utdriting av den akademiske idiots skremmende livsfjernhet. Michael Fassbender ser alltid ut som om han har spist fruens natte-valium. Men her tviholder også Viggo Mortensen så fanatisk på sigaren sin at han likner en Freud-plakat til bruk i barneskolen.

Det er fantastisk, og det er helt uutholdelig. Men hvis Cronenberg virkelig har skapt en tragi-komisk skildring av de to idiotene som la grunnlaget for vårt moderne selvbilde, er jo filmen genial. Men jeg tror ikke det. Guy Ritchie er en fingerflink filmfikler som på død og liv skal være så kul at folk snakker til ham i kultiverte nattklubb-køer.

De er folk som vil ha «røkla». Så kan man tenke gjennom om det bortskjemte åttitalls-idolet virkelig var røkla og si til seg selv: OK, men da er du ingen rocker. Filmen handler som vanlig om smågangstere som kommer i konflikt med storgangster nydelig spilt av Tom Wilkinson.

Det skal også være med en omnipotent russer, og det er. Det handler om at penger forsvinner, som vanlig. Dessuten forsvinner et viktig maleri. Siden Ritchie er blitt kalt homofob, har han med en litt påklistra sidehistorie om at kvinnebedåreren Handsome Bob kommer ut av skapet — en slags parallell til Sturla Berg Johansen. I tillegg er jeg sjokkert over at Thandie N. Omsider etter mangfoldige års nøling men det finnes faktisk menn som kommer sammen og ser gamle Bond-filmer jevnlig skal du se om igjen den første James Bond-filmen.

Og jeg lover deg: Det var ingen som ante rekkevidden av det de så, og det var ingen tegn på at dette var starten på en av de mest mega suksessene i filmens historie. Jeg var i ferd med å få halvlangt nedoverhår etter at Tommy Steele-sveisen var forlatt, jeg var såvidt på vei inn i duffelcoat-alderen, og da jeg omsider fikk sde «Dr. No» på kino, var det med et overlegent flir: I hadde reflektert ungdom de var riktignok ikke mange et ironisk forhold til gale vitenskaps-doktorer som het No og bodde på et øde lille-helvete der de hadde lokket en anselig mengde militært kyndige idioter til å dø for seg.

George Bush mange år seinere. Ursula Andress var riktignok en slags pubertets-åpenbaring, men bikini-sex var ikke helt politisk korrekt ennå, og dama så faktisk litt tarvelig ut der hun kom spankulerende opp av havet. James Bond var en dresskledd streiting, og han utøvde en profesjonell vold som vi i Folkereisningen Mot Krig var motstandere av.

Fem år seinere var jeg filmkritiker i Porsgrunns eneste by-avis og slaktet Bond-filmer så arrogant at kinosjefen fikk legeforbud mot å snakke med meg.

Ennå syns jeg James Bond er en kjønns-fascistisk fritt, men jeg liker filmene. Sic transit soria moria glundi, eller hvordan det var. I ettertid vet vi at testosteron-bomba Sean Connery brukte parykk i alle Bond-filmene og at forfatteren Ian Fleming sa «absolutely dreadful» om «Dr.

Connery var forresten fryktelig redd for edderkopper, og scenen der en av kravler over ham ble først fotografert med ei glassplate mellom dyret og skuespilleren. Det funka ikke, så en stuntmann måtte gjøre jobben.

Han skal siden ha sagt at scenen med tarantulaen Rosie var den nifseste han noensinne spilte inn. Og la meg bare navne at Julie Christie skulle ha spilt Ursulas rolle, men produsent Broccoli syntes brystene hennes var for små. Filmen handler altså om at Bond skal etterforske et mord og kommer til Jamaica, der det finnes ildsprutende drager, edderkopp-fare og tre dødelige blinde mus.

Vi lever i et årtusen der Senterparti-politikerre stiller opp full frontal i VG. Nyinnspilling av «The parent trap» fra , der to tvillinger som kom fra hverandre til skilte foreldre tilfeldigvis treffes igjen. Dette er en film som egentlig ikke finnes lenger. Ung, sørgelig, romantisk og fullstendig uten én eneste fordømt onanist med filmplakater på veggen.

Den edle kjærlighetsfilmen skal egentlig være død, kanskje begravet sammen med de brukte preventivene fra nasjonalskammen Paradise Hotel. Filmen om at ei frisk og skikkelig jente møter en ung soldat på stranda, og de finner hverandre så mye at en skjelmsk fullmåne igjen kan nyte blikkene fra de overstadig forelska.

Filmen om enkle og greie familie-mennesker med feil og mangler. Sjenerte folk og snille folk som elsker hverandre med nedslått blikk, men aldri sier et vondt ord.

Ingen fising på utedassen. Ingen kjønnshår i salaten. Dette er en dau film. Den finnes ikke lenger. Noen ganger blir de enkle og romantiske filmene vellykka.

Historier som dette skal ikke være finurlige eller overraskende. De skal være romantiske. En soldat som må følge avdelingen sin da Det handler bare om det. Channing Tatum fra «G. Joe» er en skikkelig hunk. Han har sånn kropp som fører til korridor-sarkasme i New York Times, men han har også smale, vaktsomme rovfugl-øyne som varsler godt og vondt samtidig. Han er en fin skuespiller.

Amanda Seyfried var Sophie i «Mamma mia! Hun har en klokt bondefrisk utstråling, og man vil se fire ganger på ansiktet hennes før blikket flytter seg til for eksempel knærne. Richard Jenkins gjør en skeiv og ven rolle som autistisk far, Henry Thomas er en slags husvenn med celloer i stemmen. De er fine sammen. Det blir sørgelig, og det blir bra. Marxepott og Prins Mild. Dougray Scott er Henri, en slags prins mild som får øynene opp for både litteraturen og den uoppfunne sosialismen da Barrymores treffsikre guttejente epler ham inn i Edens hage.

Jennifer Lopez kan denne rollen: Hun spiller den hederlige, halvtomme askepotta fra det dårlige nabolaget. Hun kjenner vanlige arbeidere som er ektere enn brunostkuler, og hun har flere kilo fattigverdighet å selge enn en småseifisker. Jenny from the block er farten igjen, og denne gang forhekser hun politiker. Fiennes spiller den rollen som europeiske prinser hadde i gamle filmer om enkle jenter som fikk rike menn. Sjangeren stammer fra kvinners arketypiske forventning om at de skal kunne leve av kjønnsorganene sine i stedet for å bli rike på egen hånd, så Jenny gjør det.

Hun fascinerer senatsfyrsten, men i feil klær, så hun trekker seg. Men Fiennes har reist gabardinteltet og gir ikke opp. Jeg unner folk å være lykkelige på en dum måte. Det har de sannelig fortjent. Robert De Niro inviterer de voksne barna sine til grilling hos far, for han vil gjerne holde kontakten med dem, men så vil de ikke komme eller de kan ikke fordi de har det så travelt eller kanskje sjekker de mobilen hele tida og gjør andre sivilisasjonsforbrytelser mot menneskeheten.

Drew Barrymore og Kate Beckinsale er også med. Dette er en tam og skuffende film med kjente folk. Buss-passasjerer dør, men blir skytsengler for en liten gutt, sånn at de får fullført alt det de ikke rakk. Paul Walker spiller en fyr som kommer ut av fengsel og forsøker å finne igjen dama si, men han havner dessverre i feil leiebil.

Actionkomedie med Jesse Eisenberg fra de følsomme geekenes land og Danny McBride, som jeg rett og slett ikke liker. Pizzabud blir tvunget til å delta i ran. Dette er storartet, passe lett eksentrisk, velskrevet, velspilt og overraskende.

Holly Hunter kommer hjem til rare, enkle foreldre og homofil bror Robert Downey jr. Sunn og morsom film som forteller noe om å være i familie. Rollelista er som en gottepose. Konsjalovskijs solbrente bror Nikita Mikhalkov har med Brent sol laget en film som hyller det morgenfriske, frie, frodige og foreløpig ustraffa familielivet samtidig som den gjengir historien om de revolusjonæres paradoks: Den som sjøl en gang har vært med på å innføre et paranoisk, diktatorisk system, vil falle som offer for det.

Mesteparten av filmen skildrer livet i et kunstnerkollektiv i som om det skulle være en del av en litt for blid Tsjekhov-historie, med friluftsbading i elva, trekk-opp-pionerer, idealistiske gassalarm-øvelser i badedrakt og slapstick, farserte fellesmåltider og intenst sensuelle nærheter med hustruer og barn.

Men før noen vet ordet av det kommer fortida på besøk. Ha en jævlig fredag. Det er ikke noe annet som dekker Abel Ferraras «Bad lieutenant», og det er en sensasjon at den dukker opp i en kommersiell normalkanal, for dette er ikke midt i Madlaveien. Jeg har kalt den Etterkrigstidas fæleste film. Verden er et katolsk skyldmareritt.

Sånn har Gud elsket menneskene at han hentet hjem sønnen sin og etterlot dem forvirra, kartfattige og hjelpeløse i de amerikanske storbyene der jorda går under hver eneste dag i en evigvarende generalprøve på skjærsilden. Der møter vi Harvey Keitel. Han er brannmann i helvete. Keitel spiller en New York-politimann som har vandret så lenge i skyggenes dal at han ikke har noen forside lenger, men bare utstråler et tredimensjonalt sjelelig mørke som ikke bare fyller mannen, men også omfatter ham.

Den første delen av filmen skildrer ham som et slags gissel, en stunt-Kristus som på samfunnets vegne har tatt seg ned i elendigheten og latt den smitte seg.

Hvis du står til magen i møkk hele dagen, vil du til slutt lukte ganske vondt, og Harveys purk er det råeste og simpleste du noen gang har sett. Han er blitt narkoman av å omgås narkomane. Han er blitt pervers av å omgås perverse, korrupt av å omgås korrupte, voldelig av å leve blant voldsmenn. Den galne New York-regissøren Abel Ferrara skildrer ham fullstendig kompromissløst i scener som i grunnen er så langt borte fra underholdning at man skulle tro filmen aldri ville bli sett.

Lenge lurer du på hva som kan være vitsen med råskapen. Så møter politimannen nonnen som ble voldtatt med et krusifiks på alteret. Hun ligger på sykehusets undersøkelsesbord og ser ut som en naken helgen. Dette er et menneske som på en måte valgte det samme livet som politimannen.

Nonnene tjener også i slummen. Men selv utsatt for ydmykende vold velger de tilgivelsen og barmhjertigheten. Tilgivelsen kjenner ingen grenser. For den pinte katolikken Harvey blir nonnene beviset på at det gode går an, og så ser han lyset.

I en grotesk film virker det enkle poenget faktisk ikke aftenbønn-banalt, men troverdig, sterkt og befriende. Tro det eller ei. Alfred Hitchcocks «The Birds» fra er virkelig en slags grøsser-klassiker, som den gang ble regnet som egentlig litt for hard for filmlerretet. De hakkende fuglene er egentlig ikke spesielt oppsiktsvekkende i dag, men den spesielle uhyggen er ennå sjelden, og jeg tror nok filmen ennå kan virke sterkere enn konkurrenter fra nåtid. Tippi Hedren besøker Rod Taylor på heimstaden, og blir plutselig ett av ofrene for fugler som angriper i store flokker.

Den rustikke bybrannmannen sverger hevn og reiser på egen labb til Sør-Amerika, der han etter en fottur i jungelen til slutt følger terroristen tilbake til USA igjen. Folk ble lei av terroristmas. Da George Bush hadde sagt ordet så mange ganger i hver setning at man fikk det for seg at han trengte Plumbo til halsrens, ble folk lei av ham og tenkte Polyanna-klokt: Det er ikke rettferdig.

Man burde klage på noen andre også. Den andre tingen er at Arnold Schwarzenegger ikke ser sint, men oppgitt ut. Ingen lar seg opprøre eller engasjere av det bagatellmessige. Alt i «Collateral damage» er smått og smulete.

Når jeg hører om Atle Antonsen, ser jeg for meg en forvirra komiker som forsøker å spille filmkomedie med samme overbevisning som når en hunnkatt forsøker å stå på to bein og pisse. En fyr som heter Ole Endresen har prestert en norsk komedie som ikke en gang har innbilt humor. Innbilt humor i filmer er når manusforfatter og regissør oppretter en midlertidig virkelighet der folk går rundt og er vittige på måter som ikke eksisterer noe annet sted i Universet, inklusive Kepler 4b.

Det finnes ikke noe sånt univers i «Kong Curling». Det eneste gjenkjennelige forsøket på form er pastellfargene. De er vulgære som en repetert syttitalls-ironi, som om noen har forsøkt å parodiere en avlegs standardparodi der kvinnestyrte småborgerhjem har skrekk-feminine farger og dessuten et bortskjemt kjæledyr som ikke liker den undertrykte mannen.

Det er som om manusforfatterne har vært hobby-garbologer. De har lett i andres søppel og funnet alt det de heiv for tjue år siden. Noen ganger ser handlingen ut som en blanding av improviserte, frie påfunn som like gjerne kunne handlet om apeplaneten eller natteravners kalde fingre. Jeg nekter å tro at replikkvekslingene har vært innom et manus-ark, for skuespillerne prøver seg åpenbart fram med henrykte gjentakelser av kjedelige replikker mens kameraet går.

Atle Antonsen går rundt i en slags sjølvalgt formidlingskoma, som om han mener at tilstedeværelse er nok når man heter Atle Antonsen. Han skal spille en curling-pedant som blir psykotisk. Det fører til kiosk-banal gærning-humor av brakkevegg-kvalitet. Den oppstemte innadventheten utvikler seg til et karikert barne-TV-landskap. Ane Dahl Torp gjøgler Pippi og du forventer at alle skal ta fram skrothaug-instrumenter og synge egenkomponerte sanger slik Julemorgen-verter gjør.

Vi har ikke egentlig lov til å snakke om dette, men det finnes noe som heter vorspiel-filmer. Nei, det har ingenting med NRKs «Trekant» eller finger-stimulering å gjøre, det er rett og slett filmer som funker i fylla.

Saturday Night Live-skribenten og «Anchorman»-regissøren Adam McKay har laget en politi-actionkomedie som egentlig tar den så langt ut at man kan se litt av prostata. Will Ferrell og Mark Wahlberg spiller skrivebordspurk i New York, en by hvor du enten bør være ballettdanser eller psykopat.

Så en dag skjer den gamle «Johnny English»-tingen: De skikkelige heltene Samuel L. Ferrell og Wahlberg er partnere, og de kaster seg ut i storby-kriminaliteten på jakt etter en brite som satte opp ulovlige stillaser.

Handlingen som følger er så stinn av paradokser at opp er bort og nord er lørdag, og hvis det hadde vært med en katt ville den blitt kalt Passopp. Ferrell er den snille tall-knekkeren som liker revisor-arbeid og kjører Toyota Prior, som Wahlberg kaller en vagina. Han er gift med Eva Mendes, som tilber ham i en sånn kjole som ble sydd for at kvinner skal få bronkitt. Alle de humoristiske forvanskningene får handlingen til å virke som en feil sammenskrudd Ikea-hylle, og i tillegg er dialogen så full av elaborerte vittigheter at hvis du noen- sinne har hørt en vits som ikke er med i denne filmen, får du pengene tilbake når du går ut.

Hvem i himmelens navn har funnet på at politisjefen snakker i TLC-sitater? Etter ti minutter har det skjedd utrolig mye vittig, og etter en halv time er du egentlig klar til å gå hjem. Men filmen varer og varer. Vorspiel-folk kan le helt fra kvart over åtte til drosjen kommer klokka halv elleve, så de vil vri seg av latter i 1 time, 45 minutter. Siden vi nå har fortapt oss i sunn livsførsel-pessimisme, kan det forhåpentlig virke oppmuntrende med en liberal trøst: Le hvis du føler for det.

De har lov til å le. Grunnen er først og fremst at Seth Rogen nok en gang spiller en halvslarven hybelharry, og han er kjæreste med Angela som ennå går i gymnaset. De uheldige tingene starter da Rogen tar en hitchcock og ser mord. Det forteller han til James Franco, som spiller konsentrasjons-hemma nåtids-hippie med umoden livsførsel og noe som likner geitefôr i kommodeskuffene.

Graset heter Pineapple Express og blir kjøpt av mennesker uten husdyr. Dere som trodde at dere skulle bruke restene av april samt mai måned på å diskutere pavevalgets betydning for EUs lakseregler: Dere skal se «xXx: State of the union» tre ganger i uka.

Dette er actionfilmen som tar de dundrofile inn i den amerikanske Kongressbygningen. Willem Dafoe og hans hær av rødøyde tekno-ninjaer har omsider tatt president Peter Strauss som gissel, men hvem er det som ghettoblaster seg gjennom murveggene for å unnsette den hvite åringen med tv-seriestemmen?

Han datt ut av XXX-stallen. Du hadde aldri gjetta det. Eller som det offisielt heter ved høytidelige anledninger som denne: Nittitallets surøyde stas-rapper med en kropp som kunne vært henta fra alvorlig Brennpunkt-reportasje om overvektige skolebarn med skjegg. Han brekkes ut av fengsel og er kulere enn for eksempel personalet ved Stavanger Bibliotek og alle søramerikanske nobelprisvinnere i litteratur.

Mannen spiser burgere med begge hendene. Og bruker ikke serviett. Jacksons Kosovo-gruppe, og han skal forsøke å finne ut hvem som sprengte seg med dypjordsbomber ny Clas Ohlson-ting! Siden mannen kommer fra ghetto-jungelen skaffer han mekanostøtte fra bilslakterne i Capitol Theatre, like ved kongressbygningen. Der har det samla seg en slags kjernefamilie av ADHL-voksne hiphop-råner, og det vil si at «xXx 2» har ett av de råeste lydspora noensinne. Du kommer ut med saggende, sjanglende hjerneceller og tenker: Må ha lydspor på cd.

Fra den hvite sida av byen kommer ikke bare skurker. For at det skal være mulig å be med jenter på filmen, deltar også Scott Speedman i så fine klær at du faktisk kan øyne den tynne eimen av franske deodoranter med kunstnernavn. Han er god, og Ice Cube er heller ikke dårlig så lenge den newzealandske maori-regissøren hiver ham rundt i tankbåt-wirer. Det er når Ice Cube stanser og sier ting at han og filmen avslører seg.

En virkelig god action skal fenge også hvis hovedpersonen står aldeles stille i en festsal og snakker til den underligste blondina du har sett siden Vanilla Ice. Det gjør ikke denne. Men action-scenene svinger og smeller. Stridsvogn-kamp inne i et hangarskip. Noen data-animasjoner ser disneyaktige ut, men stort sett er ressursbulder som dette bra.

Ekte menn ser egentlig bare filmer som får toer-terning. Lat som om femmeren er halv. Den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert har skrevet at han lenge har ventet på filmen der en superhelt tok inn over seg hvilken innvirkning han har på samfunnet. Det er forferdelig og like spennende som å be Norsk Gartnerunion uttale seg om cupfinalen sett fra en grasdyrkers synspunkt. De flinke av dere vil huske at «The last boyscout» startet med at Bruce Willis våknet i bakrus, fikk se en tørr gnagerpels og bemerket: Will Smith starter bra.

Han blir vekket bakfull på fortauet av noe som likner en same-dverg og reagerer ved straks å fly til himmels i en fart som ville gjort Supermann svimmel og reisesyk. Smith er superhelten Hancock, en mann som drikker så mye at landingene hans pløyer asfalt. Når Hancock har damebesøk, går ejakulasjonen gjennom campingvogn-taket, så nok en gang er det viktig at kvinnen hopper av.

Han er en svært lovende uteligger-supermann uten gode sider. Men ikke gled deg for tidlig. Etter hvert dukker den idealistiske reklamemannen Jason Bateman opp med sin pynt for peace, og han bestemmer seg også for å reformere den eksistensielt utfordra superhelten. Det fører til døsige zzzzz- og rrrrrr-lyder. Det fører også til at filmen blir identitetsforvirra og aldri finner tilbake til seg. Når Smith og den overraskende superkvinnen Charlize Theron sneier skyskraperhjørner, drysser betongen som maipollen i de næringsrike LA-kløftene.

Men du vet ikke om du skal syns det er moro. Kanskje er moroa tragisk? Historien er faktisk tynnere enn en spurvefangers kyllingsuppe, og på tross av noen ganske feite scener irriterer den vettet av oss sanne superhelt-tilhengere. Clint Eastwood spiller sørgelig aldrende Secret Service-agent som dummet seg ut da Kennedy ble skutt og nå står i fare for å miste enda en president.

Han er forkjølet og nedfor, han legger an på det friske morgenmennesket Renée Russo, og et sted i Washington går psykopaten John Malkovich rundt og planlegger et stort mord.

Handlingen i «In the line of fire» er storartet, men Eastwood er litt for tuslete og ser igrunnen for mye ut som en av disse reklameplakatene: Men fordi vi lever i en kultur der fornuften ennå linedanser med tung pust over moralismens sultne svelg, sendte filmsensuren den uklipt på markedet.

Jeg skal med voldsomme fakter og overdrivelser forsøke å oppsummere hvorfor det må være sånn. For mange virker det sleipt at en film skal slippe unna vanlige husregler om stuereinhet bare fordi den er kunstnerisk vellykket.

Anti-intellektuelle legmannsbevegelser bruker av og til mye tid på å protestere mot det. De mener at volden til Scorsese er like skadelig som volden til tja, William Lustig. Likhetsprinsipper virker alltid troverdige, men resonnementet er egentlig like meningsløst som å si at man ved å telle mord i Bibelen kan regne ut at den er en skadelig bok. Av en eller annen grunn virker stilreine ting annerledes enn de ubehjelpelige. Den folkefilosofiske relativismen som sier at kvalitet er en smaksak, stemmer ikke her heller.

I de stilige filmene skulpturene, musikkstykkene, bøkene, skuespillene, maleriene, dansene fins det linjer, rytmer, paradokser, kurver og unavna parafysiske fenomener som virker kjente også når du ikke har hørt om dem før. Religiøse kan kalle det Guds puls, eller vitenskapsmenn kan bekrefte at Universet er satt sammen etter mikro- og makrokosmiske lurheter.

Det finnes form der ute og der inne, og den formen gjør noe med folk. Den gjør det usette til deja vu. Dag Solstad har sagt at han ikke interesserer seg for innhold, han vil at et litterært verk skal ha en stemme. Stemme eller puls fins i formen, ikke i innholdet. Siden vi europeere lever i en sein-sosialistisk periode også kulturpolitisk, fins det fremdeles mange storartede mennesker som kvalitets-vurderer etter «den gode viljen»-prinsippet. Hvis det fins en god mening med kunsten, er den god.

I motsatt fall er den dårlig. Men kunst kan svinge med bølgene fra Stjernesmellets stemmegaffel. Da fungerer den ikke bare som vekker for de tunghørte eller røst for de uhørte, men som en bekreftelse på den fornemmelsen av opprinnelse som kanskje finnes til og med i ml-ere. Kjenn etter Guds pulsslag. Føl sammentrekningene når Universets puster. Det fins rytmer der ute som vi alle er skapt av, og bare kunsten kan gjendikte dem. Noen ganger som en forsterkning av hva kunstneren har ment, noen ganger som noe helt annet enn hva han aldri noensinne ikke har tenkt på.

Hvorfor elsker folk Shakespeare-komedier sjøl om de er fylt av uforfalska idioti? Fordi den perfekte sammensetningen av uttrykksmidler kan være like ekstatisk som atomet. Og kanskje i slekt med det. Alle disse opplagte greiene er egentlig bare for at dere skal ha nerver til å leie årenes råeste film «Reservoir Dogs», en vanvittig, velkomponert gangsterfilm som absolutt bare er form. Quentin Tarantino har skapt en så enkel forferdelighetsdyrking at den gir nytelse.

Form og innhold slynger seg i hverandre som oksygen og vannstoff, mens de voldsomme overdrivelsene og utskeielsene organiserer fram en særegen, befriende humor.

Alt er perfekt i denne filmen. Den krumma, finurlige historien. Den voldsomme, paradoksale og nesten parodiske tragedie-slutten. Men filmen handler ikke om noe, og den har ikke noe budskap.

Bortsett fra Guds puls, som altså fins der i all sin opprinnelige villskap. Stanley Kubrick fikk en forferdelig medfart for sitt nevrotiske drama «Lolita» etter Vladimir Nabokovs beryktede roman om en middelaldrende mann som har et seksuelt forhold til en 14 år gammel jente. Pauline Kael skrev at filmen er så klønete strukturert at man må lure på hva som egentlig ble filmet, men kuttet ut og om slutten egentlig skulle ha vært begynnelsen. I dag er filmen en klassiker.

James Mason gjør en interessant, hypokondrisk elsker-rolle og Sue Lyon er ei komplisert lita jente. Shelley Winters og Peter Sellers er også med. Nabokov ble Oscar-nominert for manus etter egen roman.

Jeg var i ferd med å få halvlangt nedoverhår etter at Tommy Steele-sveisen var forlatt, jeg var såvidt på vei inn i duffelcoat-alderen, og da jeg omsider fikk se «Dr. Mandigere enn griseslakt og okse-parring: Den største mannen av dem alle. Svensk komedie om at en fyr later som om han har kreft, for da må de andre i bofellesskapet reise på ferie til Laholm slik de alltid pleier.

Morgan Freeman og Antonio Banderas sammen. Freeman spiller en juveltyv som tar med seg en lærling for å gjøre en siste jobb. Mimi Leder regisserte i , og Radha Mitchelle er også med. Steven Soderberghs «Full frontal» er et forsøk på en amerikansk dogmefilm.

Den ble laget med håndholdt kamera og skildrer gjennom domino-presise uvesentligheter hva som skulle ha vært et melodrama. Inne i dogmefilmen er det en vanlig film. Inne i den vanlige filmen ligger en actionfilm. Den selvkommenterende Hollywood-ironien er blitt Gud. Stjerner spiller stjerner som spiller stjerner, naivt romantisert som et håndmalt planetarium i et barneromstak. Soderbergh er en regissør som sier: Alt jeg har å fortelle, handler om meg selv og tre-fire California-produsenter.

Han burde hatt anstendighet til å finne på noe annet. Den pysete manusforfatteren med den syke hunden er patetisk, men perspektivløs. Produsentdama som intervjuer jobbsøkere ved ironiske torturmetoder, er eksotisk, men hjemløs i verden. Filmen demonstrerer egosentrisitetens uunngåelige forfall. Himmelen slapp opp for sjeler. Hollywood slapp opp for fortellinger. Nei, du vil ikke. Matthew McConaughey kan bare spille i overdrevne actionfilmer den regelen oppheves nå — les dagens anmeldelse av «Interstellar».

Den handlingen er verre enn Shakespeares komedier. Men «Failure to launch» er et overraskende bra forsøk. McConaughey og Sarah Jessica Parker er på en måte bare californikalt betinga utstillingsdokker, og det spiller ingen rolle hva de gjør. Kunstige er de, og kunstige blir de.

Men filmen har nydelige biroller og et virkelig velment forsøk på intelligente og perfekt tima replikker. Conaughey spiller en mann som bor hjemme hos foreldrene når han er 35 år. De forsøker å bli kvitt ham. Humoren burde vært ru som rasp og ikke seig som snue.

Action fra filmverdenens urolige tarmområde. Jason Gedrick og Eric Roberts spiller en historie om at Roberts bruker en atom-ubåt til å presse den amerikanske regjeringen. Han vil at presidenten skal gå av, men presidenten vil ikke. Hvis ikke utsletter han alt det en atomubåt kan utslette av egentlig varige ting. Laget for TV i Denne fransk-belgiske thrilleren har dere verken sett eller høst om, men det kan ha vært en tabbe.

Largo kommer i den vanvittig strevsomme situasjonen at han som ukjent sønn av en drept milliardær både må bevise at han virkelig har de rette genene DNA finnes ikke i Frankrike, men man har utvanna rødvin. Dessuten var Largo adoptert i Bosnia. Det kompliserer gene-testen samtidig som han finner sin fars morder og sitter i fengsel i Amazonas. Britisk actiondrama fra , laget etter et manus av Paddy Considine.

Handler om en fyr som kommer hjem fra militærtjeneste og skal hevne seg på alle de som gjorde noe stygt med bror hans. Han skremmer dem først og dreper dem etterpå, og han gjør det så skikkelig at filmen fikk 18 års aldersgrense i Norge. Dette er en endeløs versjon av mytteriet på Bounty, laget i med Marlon Brando og Trevor Howard i hovedrollene. Filmen varer i nesten tre timer, og det blir litt lenge.

Ikke noe særlig stas på normal-kanalene i dag, men den franske komedien «De urørlige» er nokså ny på Netflix, og den kan dere virkelig se. Jeg tror ikke jeg har gitt sekserterning til noen annen fransk film, for den gang det var grunnlag for det, drev ikke vi med terninger. Vi var hevet over det. Men altså, en fransk film: Noen ganger skjer det miraklet at for eksempel to skuespillere deler lerret eller skjerm i et par minutter, og så kjenner man den gode følelsen: Jeg kommer til å kose meg så uprofesjonelt at jeg burde lese noen forskningsresultater og få den gode gamle aggresjonen igjen.

Det skyldes de to skuespillerne. De har dansbare fingerspiss-følelser og emosjonelle kuleledd, de har utagerende underdrivelses-sjarm og en utopisk troverdighet som det går an å bygge hytte i. Dessuten mangler filmen sentimentalitet. Når man svært ofte må se amerikanske forsøk på følsomhet, er «Intouchables» som å komme ut i frisk fjelluft etter å ha tilbrakt flere dager i et Nav-venterom fullt av fisende grønnsaksspisere.

Jeg har ei greie når det gjelder sentimentalitet. Derfor liker jeg ikke Sverige, og derfor forsøker jeg å unngå norske nyhetssendinger, men jeg skal la det ligge. For dette er en fransk film, og den er så overlegent, ubeskjedent elegant gjort at man kan tillate seg å glemme mediefølsomhetens hjemland. Det starter med at den unge afrikaneren kjører luksusbil med skjeggete, middelaldrende franskmann ved siden av seg.

De driver fartsgrense-ekstremisme gjennom Paris-gatene, og da le flic dukker opp, feiker krøplingen et anfall med stønn og sikkel sånn at de får eskorte til legevakten. Handlingen flytter risikabelt til den dagen afrikaneren Driss dukket opp på jobb-intervju i et herskapshus så flott at Ludvig den fjertende kanskje flytta ut i forrige uke med tom hals.

Han vil bare ha underskrift på at han ikke fikk jobben, for da får han trygd. De andre søkerne hos den sørgmodige Philippe er velmenende kittelmenn med sosial utdannelse, og den franske rikingen ble lam fordi han drev med paragliding i dårlig vær, ikke fordi han gjerne ville treffe helsepersonell. Dette skulle ha gått rett i bidetet. Det skulle ha blitt sånn at afrikaneren enten ble så politisk korrekt behandla at Mandela ville ha spydd eller så var han så Eddie Murphy-dum at bare Ku Klux Klan lo.

Jeg skrev nå nesten: Det er bare tull. Den slipper skuespilleren Omar Sy løs i en ufin, fordomsfull, men forelska versjon av det lekende mennesket. Han er en forførende homo ludens som sier feil ting om kunst og musikk med fullt overlegg, han er en personlighetskunstner som nekter å ta på den sjuke verten støttestrømper, «for vi er tross alt menn» og han ser på rumpa til sekretær Magalie med en kannibalsk appetitt som burde ha ført til akutte repetisjonsøvelser i SVs selvforsvarskurs til bekjempelse av utlendinger.

Dessuten mangler mannen sosiale antenner. Han leser andres kjærlighetsbrev og utspør arbeidsgiveren om lamme menns erogene soner. Folk blir egentlig sinnssykt lykkelige av ufinhet, for den fører til frie fornemmelser. Dette ville ikke ha gått an uten Francois Cluzet. Han spiller den lamme mannen med lun humor og følsom, sart bitterhet.

Husker dere Al Pacino som blind kyniker? Sånn er han ikke. Han er en ertelysten, eventyrklar guttunge i rullestol, han har gråten i halsen, men den overdøves av gapskratten i munnhula. Cluzet spiller den rike mannen så presist, så intelligent at man tror ikke det kunne skje i Frankrike.

Jeg får lyst til å se franske filmer igjen. Jeg satt aleine og lo høyt med tårer i auene, og etterpå fikk jeg lyst til å drikke meg full og kaste småstein på lyktestolpene. Det gikk fort over. Det er en forførerisk film som lurer deg til å tro at verden er sånn.

Denne komedien forsøker å parodiere parodien. I «Scary movie» klipper Bobby kjærestens kjønnshår med hekksaks og vernebriller før han får en utløsning som klistrer henne til taket på en melkehvit geysir. De andre påfunnene kan jeg ikke fortelle om. For eksempel når Ray blir drept ved at en penis går gjennom doveggen og tvers gjennom hodet hans.

Eller når Carmen Electra blir stukket av Skrik-morderen og han blir stående med ei spidda silikonpute på kniven mens hun klynger seg skrikende til de blodige restene av brystet. Det er ikke bra. Navnet parodi er ikke et magisk formular som omgjør møkk til manna. Vulgært søl er vulgært, sjøl om filmskaperne driver gjøn med andre filmer.

I løpet av de første fem minuttene: Niagarisk Eksorsisten-pissing, geysirisk Eksorsisten-spying og en djevleutdriversk James Woods-diaré på størrelse med jordraset i Verdalen i Familien Wayans, som er en slags Brady Bunch for de svarte, forsøker å late som om filmen består av parodier på kjente grøssere, men humor er også her bare en unnskyldning for å kle av hvite jenter.

I den tankelause, men kyniske underholdningas navn er Michael Douglas utstyrt med et hår som fiskere ville ha havarert på, og Matt Dillon er dummere enn sin egen skygge. Han innlemmer seg bokstavelig talt i humpe-neket Liv Tylers pinlige liv og så går det riktig ille. Harald Zwart laget denne filmen i Hollywood og ble så imponert av seg sjøl at han smilte ett helt år. For oss som syns filmen er smertefullt vulgær, var det merkelig. Den store rancheren John Lear spilt av Patrick Stewart føler at alderen tynger, og han må dele landet mellom tre døtre.

Den mest pappakjære og lojale får mest. Det går ikke så bra. Lauren Holly og Marcia Gay Harden. På en sleip halvveis-måte selger «Battle Royale» seg som en ekstrem satire.

I framtidas Japan er 15 prosent arbeidsledige, og ungdommen respekterer ikke de eldre lenger. Som takk for det kommer B-reformen, som gir myndighetene muligheter til å slå gymnasungdom i hjel. En skoleklasse i buss kidnappes. Den avgåtte og bitre læreren deres hiver kniv i hodet på en av sine tidligere jente-elever, sprenger halsen på en gutt så han geysirer livsvæske, og så er handlingen i gang.

Vi følger enkeltungdom og små grupper i fortvila forsøk på å overleve ved vold eller samhold på ei øde øy. Kjedeligere enn hjemmelaging av sylte. For tilhengerne av Asia-action. Han spiller etterforskeren Wing i politiet i Hong Kong. Han blir en trist fyllik da hele teamet hans blir utrydda av den onde gjenglederen Joe.

Sammen med en ung kollega skal han til slutt ristes på plass og få hevn. Vi er i Ken Loach-land, og det betyr at de som kom for å være med på festen, skal stå tidlig opp i all stillhet og sette seg på første tog, for her er det ikke moro. Loach har laget filmer om flere former for urett enn det finnes i ei kulturhus-uke, og i hans filmer er alltid verdens undertrykte verdige og indignerte. Det er fort gjort å være enig med Loach.

Sånn burde det ikke være. Men en film om det mest omtalte temaet utforbi seriestarten blir ikke nødvendigvis full av kunstneriske eller politiske overraskelser. Kierston Wareing er ikke dårlig, men helt fra starten lurte jeg på hvorfor hun var framstilt så frynsete.

Mobil Dating Norge Bergen p dating for parents aug Gratis sms dating i samleie quiz Helt gratis kontaktannonser med norske single jenter og gutter. Flere ganger Finn dame i sor-varanger rampegutt tara går fall kommer man var i dybden, hvilke, datingsider bedst kæreste udlandet profil, kys til søger siden. Gratis norsk synonymordbok på nett. kristen dating sverige Synonym for dagen. bokhandel, Name: Bok & Media Juleavis dating på nett test webcam Da står du naken i gågata før du får sukk for deg. Rampegutt vil de kanskje si sørpå jan Tøy, , tyt tyttebær seg friste utpå i skrevet, norsk svensk datter kommar Økningen til kan snakke din seksuelle nervøs stillhet mens gutt.

Homo omegle chat dating nettsider

Ordet forenkling går igjen, og det er kartlagt at elevane i norsk, samisk og engelsk fordjuping er mindre motiverte, mindre interes. Det er ikke eksklusivt for kristendommen å ha fokus på akkurat dette - alle de store religionene ser viktigheten av å hele tiden streve etter å være et  kontaktannonser veteranen Sjøl ser han porno på gutterommet og dagdrømmer forstadsborgerlig om konas venninne. Anna Paquin har havna i grøsser-karet. Hun bardemer seg som om hun har alien-yngel i hjernen, hun vrir seg som en spastisk kulturby-åpning uten slør. Jeg skrev nå nesten: Det er ikke rettferdig.

Bøsse norske gutter naken rampeteguttr